De første europeiske ferdene mot Arktis på slutten av 1500-tallet og ut på 1600-tallet hadde som mål å finne en nordlig – og helst kortere - sjøvei til Kina. Wilhelm Barents, med livet som innsats, kom langt nok til å kunne konstatere at det ville bli mer enn vanskelig. Henry Hudson prøvde seg i både nordøstlig og nordvestlig retning, med samme resultat.
Kineserne hadde ingen tilsvarende drøm om Vesten. Det viktigste var å hevde keiserrikets makt og velde gjennom tributtforhold. Kartillustrasjonen viser det første kinesiske verdenskartet fra ca. 1400. Riktignok medførte den sagnomsuste Silkeveien utvekslinger av folk, tanker, teknologier, språk, musikk, dans, osv., men det tok mest form av selektive kulturimpulser.
Dette endret seg drastisk da vestlige kolonimakter banket på Kinas dør fra 1600-tallet av, og begynte å seg til rette utover på 1800-tallet, noe som resulterte i det som i dag på kinesisk kalles ”Hundre år med skam” (1839-1949). På forunderlig vis lever likevel forestillingene om Vesten i Kina i dag som en potent blanding av frastøting og tiltrekning.
Den første i en serie med tre foredrag av Artica Svalbard-bosatt Harald Bøckman.