Recipes for disaster / Oppskrifter på katastrofe
Written by Nikhil Vettukattil, translated to Norwegian by Lisa Bakk Bøen
A simulated image produced with a machine learning neural network. Based on thousands of images related to key words such as "nordic food" "food photography", "nutrition", "wellness", "ecology" and "sustainable" this synthetic image suggests some of the dominant aesthetics and visual language in contemporary culture today and their limitations.
Et simulert bilde konstruert med maskinlæringsalgoritmen til et kunstig nevralt nettverk. Basert på tusenvis av bilder med søkeord som "nordisk mat", "matfoto", "ernæring", "velvære", "økologi" og "bærekraft", antyder dette syntetiske bildet noe av den dominerende estetikken og det visuelle språket i samtidskulturen i dag, og begrensningene ved disse.
All my assumptions about Svalbard fell apart before I had even got off the plane. There are on average two flights a day from Oslo to Longyearbyen, which always make a stop in Tromsø, northern Norway. I knew Longyearbyen had a population of just under 2400, and I naively assumed the flights were operating out of some national necessity, seeing as the island of Svalbard is 400 miles north of the nearest Norwegian shore.
When I boarded the flight on the 15th of August it was almost fully booked. I had been to Tromsø a few times before and was familiar with the city as an international hub of the high north, what could honestly be called a ‘melting pot’ of Norwegians, Sami, Russians and eastern Europeans, Asians, and North Americans, tourists and workers alike. When we landed there I kept my headphones on, waiting as the American tourists disembarked the plane, perhaps in pursuit of northern lights, or saunas under the Nordic sun. Finally it was just me and what could have been a teenager or student a few rows ahead, also lost in music. Eventually the flight attendant approaches; ‘you have to disembark’ they said. I smugly replied ‘I'm going to Svalbard’. ‘I know’, they replied with a smile, ‘so is everyone else’. Walking onto the runway in confusion it was only once everyone reboarded the plane that I frantically started googling before takeoff. I had miscalculated, how could any of this make sense?
The official statistics of Visit Svalbard note the number of incoming visitors per year for 2023 was 62,951 [1]. I kept looking at the number in confusion. What's more, guest stays, the metric by which tourism is most often analysed, was for Svalbard 139,371 nights. That's an average of around two nights per visitor. Today I am told it is around one night or less for most visitors, with tourists arriving in their thousands from cruise ships and spending just a few hours shopping for gifts and food before rushing back onto the behemoth cruise liners that are perhaps the largest sources of sulphur, CO2, methane, and black carbon pollution from all the kinds of transport that we have, including flying.
This alone forced me to reconsider my whole approach. As I overheard the family next to me talking about their cheap flights from Canada to Iceland and then to Finland and someone across the aisle talking about their preference for winters in Australia, all I could think about was what was my role in all this? What purpose then did sending artists with an ecological interest really serve, to this, one of the most remote locations on our planet?
According to the World Travel & Tourism Council (WTTC) “Travel and tourism GDP is predicted to grow, on average, at 5.8 percent a year between 2022 and 2032, outpacing the growth of the overall economy at an expected 2.7 percent a year.” [2] If projections are unhindered by climate devastation and labour shortages, tourism is currently on track to be the world's largest industry (it is already around 10% of all actual jobs). The majority of global tourism, of which Americans make the dominant class, are to Europe, and so also is the flow of wealth. In other words, tourism mirrors the flow of wealth from the global south to the global north more broadly.
As the newly opened NNKM gallery in Longyearbyen suggests, Longyearbyen is a critical site for Norway's cultural reputation internationally, and certainly not any old tourist town, seeing as it interfaces with cultural and economic elites on holiday. Artica on the other hand is not a public facing institution, and its work only rarely overlaps with the tourists on the island or their economy. Grounded primarily in the production of art and working with different demographics in the local community, from school children and local artists, to those looking for company and a good cup of coffee in the sometimes isolating polar north. Artists are encouraged to build links locally and the projects selected are carefully screened for local relevance. There are in fact several residencies now active in Svalbard, some on boat trips, research stations, or nomadic and self-organised. Artica is the only one which is free and subsidised, which like NNKM is made possible almost entirely by funding from the Norwegian state and its profits from the Oil industry. Svalbard is an international territory of great geopolitical significance, especially to Russia and Norway.
In many ways Longyearbyen encapsulates the highly artificial conditions of modern life. The separation of the domesticated and the wild is at its most extreme. There is no agriculture, and even if fishing and hunting are possible, the sale of meat and fish from the island is not. It is possible to forage mushrooms and seaweed but this is not widely practised and perhaps it would be undesirable environmentally if that were the case. The entire community is dependent on regular shipments of food and oil from Norway without which it would be unsustainable.
There are two places to buy groceries. The Coop supermarket and a small Thai food store established in 2022 (the Thai and Filipino community roughly 10% of the total population). While Coop Svalbard is its own organisation connected to Coop Norge and the global cooperative movement more broadly, it does not operate as a Food co-op. The members who attend annual meetings are very few, and the decisions being made do not concern the food available in the supermarket. The foods available are typical of any high-end European supermarket with exotic and tropical produce despite being located in one of the most geographically remote destinations in the world.
Polar Permaculture was an experiment in sustainable food in Longyearbyen which operated for eight years but was forced to close during the coronavirus pandemic in 2021. The abrupt end of the project was attributed to the fact it was founded by non-Norwegians who were not entitled to sufficient business support during the crisis. It's my impression that such initiatives are as idiosyncratic as their founders, and it's unlikely another attempt will take its place for some time.
Longyearbyen has more than 10 restaurants with the majority of them oriented towards the tourist industry. Today restaurants are such an ubiquitous part of modern culture that we forget they are hardly more than 200 years old, and a relatively recent development. The democratisation and growth of restaurants is directly connected with the French Revolution. Despite this fact, the relationships between gentrification, imperialism and gastronomy are rarely a part of our consciousness, even if restaurants are typically where social codes and class values play out, and servitude is normalised.
While at Artica my research has focused on the Nordic diet. This diet is a construction based on some common elements between traditions of the Nordic region. Nordic diets are generally said to be based on whole grain rye (as bread), whole grain oats (mostly as oatmeal), potatoes, berries, apples, pears, cabbage, root vegetables, fish, some meats, game, cheese, and fermented milk products. While there are cultural continuities between these traditional foods, the majority of people in the Nordic countries eat a much more processed and industrialised diet that is reflective of globalisation and reliance on imported foods. Studies have attempted to quantify the diet with reproducible characteristics for research purposes, which have found it to have a number of health benefits. The World Health Organisation states there is an issue of “how to effectively translate the health benefits of these diets into specific, measurable and achievable policies that improve dietary behaviours at the population level.”[3] Diet and health are directly correlated with economy and class, and income level indicates life expectancy. The Institute for Public Health FHI itself acknowledges “we live in a society that facilitates an unhealthy diet and physical inactivity” and that there is a significant overlap between diets that are healthy and those that are best for the environment.
I have been working to aggregate different sources, from cookbooks, scientific papers and government guidelines, in the aim of finding out what a healthy, affordable and climate sustainable diet might look like. My interest is to make publicly available a set of recipes that interpret this information which is otherwise overwhelmingly complex; depending on a great number of factors, such as transport distance, nutritional data, prices, season, and so on. I am working with this information, in the form of meals, clothing, sculptures, and digital formats. I integrate strategies from institutional critique, conceptual and instructional artworks, relational practices and socially engaged models of participatory artmaking that can be distributed. My interest has been in how, by codifying these food practices, we can make cooperation and collective infrastructures possible. In Norway the three main grocery chains control 96% of the market. This makes it possible to calculate the costs of such a diet for a wider population, and most significantly what kind of income is required to eat a basic healthy and sustainable diet.
Recent estimates indicate our food systems are responsible for as much as 40% of anthropogenic global warming. Artificially cheap food is one of the four ‘cheaps’ identified by Jason W. Moore on which capitalism depends, the others being labour, materials and energy [4]. Globally Food has been more or less constantly rising in price since 1990. One of the great contradictions of our time is global obesity and global hunger. How is it possible that with more food being produced than ever before one in ten people (828 million) go hungry? There are estimated to be 300,000 edible plant species worldwide yet twenty species account for 90% of all food consumed [5]. Combined with the numerous health and ecosystemic impacts of capitalist food production, it is evident that there needs to be a dramatic and radical change in what we eat and the way we eat it, particularly in the Global North, with its disproportionate responsibility for climate damage. As the crisis develops there has also been a shift away from raising awareness of the issues to a pragmatic focus on what can be done and how. It is also increasingly clear that the rate of change from individual behaviour is simply too slow to meet the absolute deadlines we are facing as a species, and only collective and system-wide changes and policy have a chance to make a significant impact.
Cooking is perhaps the first ever artform, the first cultural product. Food speaks to us in ways that can engage all our senses simultaneously, it can rewire us subconsciously, and open us up synaptically.
“the need for food is biologically encoded… but the need to eat it with the help of a plate, knife, fork and spoon, sitting on a chair, at a table, etc., etc., is no more congenital in him than the syntactical forms of the language in which he learns to speak. In relation to the morphology of the human body these are as purely and externally conventional as the rules of chess.” [6]
Art making offers a space in which alternative infrastructures for living can be experimented with and developed. In the art field there is a wide variety of work which addresses, represents or plays with food, but only a small number of works challenging the conventions surrounding it. Beyond dinner spectacles and workshops, food is a field through which art can become indistinguishable from everyday life. Despite their potential for transformation, food and art can also be the most ideologically and class coded aspects of culture, and produce some of the most moralising spaces for soft power. In contrast to this, there is a need to instead work on imagining new approaches to eating and living.
I have been looking at the history of communal kitchens and collectivised approaches to food and living in Scandinavia and elsewhere. Cooking for most of history has been a communal activity and a social experience. It is only in late modernity that the individual eating or cooking alone becomes a common paradigm. It is also only for a relatively short time that cutlery has been popularly used to eat food. For example Queen Elizabeth I was known to have owned two forks but rarely to have used them. Today food delivery services, meal replacement drinks and recipe box subscriptions indicate further structural changes in urban societies. Rather than suggesting a lifestyle choice it can be argued that these developments suggest people are working more and have less time for food, they are symptomatic of new conditions of labour.
I am interested in the way a set of recipes can function as an algorithm, a set of instructions to be followed in an organised way that has a recursive pattern and a cumulative effect. Global warming is what Timothy Morton has famously described as a ‘hyperobject’, an object ‘massively distributed in time and space relative to humans’. Can instructional pieces as repeated practices over time work to produce aesthetic experiences and ways of thinking that are adequate to such objects? To follow such a code over time has physical effects both on the subject participating in the work and the material relations to the environment in which it is carried out. It overcomes the emphasis on ‘nowness’ spectacle and immediacy that has become increasingly associated with the visual arts, instead asking us to reflect over time, engaging us to change and be changed.
Alle mine antakelser om Svalbard gikk i oppløsning før jeg i det hele tatt hadde gått av flyet. Det går i gjennomsnitt to fly om dagen fra Oslo til Longyearbyen, med mellomlanding i Tromsø. Jeg visste at det bor i underkant av 2400 mennesker i Longyearbyen, og jeg gikk naivt ut i fra at flyvningene var av en eller annen nasjonal nødvendighet, ettersom Svalbard ligger hele 800 km nord for det norske fastlandet.
Da jeg satte meg på flyet 15. august, var det nesten fullbooket. Jeg hadde vært i Tromsø noen ganger før og kjente til byen som et internasjonalt knutepunkt for nordområdene, en smeltedigel av nordmenn, samer, russere og østeuropeere, asiater og nordamerikanere, både turister og arbeidere. Jeg beholdt hodetelefonene på da vi landet, og ventet på at de amerikanske turistene skulle gå av flyet, antakelig på jakt etter nordlys, eller badstuer under den nordiske solen. Snart var det bare meg igjen ombord, og det som så ut som en tenåring eller student noen rader lenger framme, også fordypet i musikk. Til slutt kom flyverten: «Du må gå av.» Jeg svarte selvtilfreds: «Jeg skal til Svalbard.» «Jeg vet det,» svarte flyverten med et smil. «Det skal alle andre også.» Jeg gikk forvirret ut på rullebanen. Først da alle hadde gått ombord i flyet igjen begynte jeg febrilsk å google før takeoff. Jeg hadde feilberegnet. Hvordan kunne dette gi mening?
Visit Svalbards offisielle statistikk viser at antall tilreisende i 2023 var 62 951 [1]. Jeg så forvirret på tallet. I tillegg var antall kommersielle gjestedøgn på Svalbard, som er variabelen som oftest brukes for å måle turisme, 139 371 overnattinger. Det er et gjennomsnitt på rundt to netter per tilreisende. Jeg har blitt fortalt at de fleste tilbringer én natt eller mindre her, og at turistene kommer i tusentall fra cruiseskip og bare bruker noen få timer på å handle gaver og mat før de haster tilbake til de enorme cruiseskipene, som av alle typer transportmidler vi har, inkludert fly, kanskje er de største kildene til svovel-, CO2-, metan- og sotforurensning.
Dette alene tvang meg til å revurdere hele tilnærmingen min. Mens jeg overhørte familien ved siden av meg snakke om hvor billig flyreisen fra Canada til Island og deretter til Finland var, og noen på den andre siden av midtgangen snakke om at de foretrakk vintrene i Australia, klarte jeg ikke å tenke på annet enn hva min rolle i alt dette var? Hvilke formål ville det så tjene å sende kunstnere med interesse for økologi til et av de mest avsidesliggende stedene på planeten vår?
Ifølge World Travel & Tourism Council (WTTC) «forventes BNP for reiseliv og turisme å vokse i gjennomsnitt 5,8 prosent i året fra 2022 til 2032, hvilket er høyere enn veksten i den samlede økonomien, som forventes å ligge på 2,7 prosent i året.»[2] Hvis prognosene ikke hindres av klimaødeleggelser og mangel på arbeidskraft, er turisme på vei til å bli verdens største næring (den utgjør allerede rundt 10 % av alle arbeidsplasser). Størstedelen av den globale turismen, der amerikanerne utgjør den dominerende gruppen, går til Europa, og det samme gjør velstandsflyten. Turismen speiler med andre ord velstanden som går fra det globale sør til det globale nord.
Som åpningen av det nye NNKM-galleriet i Longyearbyen antyder, er Longyearbyen et viktig sted for Norges kulturelle omdømme internasjonalt, og definitivt ikke en hvilken som helst turistby ettersom den pleier kontakt med kulturelle og økonomiske eliter på ferie. Artica er derimot ikke en institusjon rettet mot offentligheten, da deres arbeid sjelden overlapper med turistene på øya eller deres økonomi. Artica er først og fremst en kunstvirksomhet som også arbeider med ulike lokale befolkningsgrupper, fra skolebarn og lokale kunstnere, til folk som ønsker selskap og en god kopp kaffe i det til tider isolerende polare nord. Kunstnere oppfordres til å knytte kontakter lokalt, og prosjektene som velges ut vurderes nøye med tanke på lokal relevans. Det er faktisk flere kunstnerresidenser i drift på Svalbard – på båtekspedisjoner, forskningsstasjoner, eller nomadiske og selvorganiserte. Artica er imidlertid den eneste som er gratis og subsidiert, og i likhet med NNKM er Artica nesten utelukkende finansiert av den norske stat og overskuddet fra oljeindustrien. Svalbard er et internasjonalt territorium av stor geopolitisk betydning, særlig for Russland og Norge.
På mange måter innkapsler Longyearbyen det moderne livets høyst kunstige tilstander. Her er skillet mellom det tamme og det ville på sitt mest ekstreme. Det finnes ikke jordbruk, og selv om det er mulig å fiske og jakte, er det ikke tillatt å selge kjøtt og fisk fra øya. Det er mulig å sanke sopp og tang, men det er ikke utbredt, og kanskje ville det være uheldig for naturen om det var tilfellet. Lokalsamfunnet som helhet er avhengig av regelmessige mat- og oljeleveranser fra Norge – det ville ikke være levedyktig uten.
Det finnes to steder hvor man kan handle dagligvarer. Supermarkedet Coop Svalbard og en liten thailandsk matbutikk som åpnet i 2022 (det thailandske og filippinske miljøet utgjør ca. 10 % av befolkningen). Selv om organiseringen av Coop Svalbard er tilknyttet Coop Norge og den globale samvirkelagbevegelsen for øvrig, fungerer den ikke som et matkooperativ. Svært få medlemmer deltar på årsmøtene, og beslutningene som tas gjelder ikke matutvalget i butikken. Matvarene er typiske for et hvilket som helst eksklusivt europeisk supermarked med eksotiske og tropiske råvarer, dette til tross for at vi befinner oss på et av de geografisk mest avsidesliggende stedene i verden.
Polar Permaculture var et eksperiment med bærekraftig mat i Longyearbyen som var i drift i åtte år, men som ble tvunget til å stenge under koronapandemien i 2021. Prosjektets brå slutt ble begrunnet med at det var drevet av ikke-norske, som dermed ikke hadde tilstrekkelig rett på økonomiske kompensasjonsordninger under krisen. Mitt inntrykk er at slike initiativer er like idiosynkratiske som initiativtakerne selv, og det er lite sannsynlig at det kommer et nytt forsøk på en stund.
Longyearbyen har flere enn ti restauranter, og de fleste av dem er rettet mot turistnæringen. I dag er restauranter en så allestedsnærværende del av den moderne kulturen at vi glemmer at de ikke er særlig mer enn 200 år gamle, og dermed et relativt nytt fenomen. Demokratiseringen og framveksten av restauranter er direkte knyttet til den franske revolusjonen. Til tross for dette er forholdet mellom gentrifisering, imperialisme og gastronomi sjelden en del av vår bevissthet, selv om restauranter typisk er et sted hvor sosiale koder og klasseverdier utspiller seg, og tvangsarbeid normalisert.
I løpet av oppholdet på Artica har researchen min dreid seg om det nordiske kostholdet. Dette kostholdet er en konstruksjon basert på noen felles elementer mellom de nordiske tradisjonene. Den nordiske dietten sies generelt å være basert på fullkornsrug (som brød), fullkornshavre (hovedsakelig som havregryn), poteter, bær, epler, pærer, kål, rotgrønnsaker, fisk, noe kjøtt, vilt, ost og fermenterte melkeprodukter. Selv om det er kulturell kontinuitet mellom disse tradisjonelle matvarene, har de fleste i Norden et mye mer bearbeidet og industrialisert kosthold, hvilket gjenspeiler globaliseringen og avhengigheten av importerte matvarer. Studier har forsøkt å kvantifisere kostholdet med reproduserbare egenskaper for forskningsformål, og de har funnet at det har en rekke helsefordeler. Ifølge Verdens helseorganisasjon er det et spørsmål om «hvordan man effektivt kan omsette helsefordelene ved disse diettene til spesifikke, målbare og gjennomførbare tiltak som forbedrer kostholdet på befolkningsnivå.» [3] Kosthold og helse henger direkte sammen med økonomi og klasse, og inntektsnivå påvirker forventet levealder. Folkehelseinstituttet FHI erkjenner selv at «vi lever i et samfunn som legger til rette for et usunt kosthold og fysisk inaktivitet», og at det er en vesentlig overlapping mellom det kostholdet som er sunt og det som er best for miljøet.
Jeg har jobbet med å sammenstille ulike kilder, fra kokebøker, vitenskapelige avhandlinger og offentlige retningslinjer, for å finne ut hvordan et sunt, rimelig og klimabærekraftig kosthold kan se ut. Jeg er interessert i å tilgjengeliggjøre et sett med oppskrifter som tolker denne informasjonen, som ellers er overveldende kompleks og avhengig av et stort antall faktorer, som transportavstand, ernæringsdata, priser, sesong og så videre. Jeg bearbeider denne informasjonen, i form av måltider, klær, skulpturer og digitale formater. Jeg integrerer strategier fra institusjonskritikk, konseptuelle og instruktive kunstverk, relasjonelle praksiser, og modeller for deltakende kunstproduksjon med sosialt engasjement som kan distribueres. Interessen min har ligget i hvordan vi kan muliggjøre samarbeidende og kollektive infrastrukturer ved å systematisere praksiser knyttet til mat. I Norge kontrollerer de tre største dagligvarekjedene 96 % av markedet. Dette gjør det mulig å beregne kostnadene ved et slikt kosthold for en større del av befolkningen, og ikke minst hva slags inntekt som kreves for å ha et grunnleggende sunt og bærekraftig kosthold.
Nyere beregninger viser at matsystemene våre er ansvarlige for så mye som 40 % av den menneskeskapte globale oppvarmingen. Jason W. Moore har identifisert mat som er unaturlig billig som en av de fire «cheaps» kapitalismen er avhengig av. De andre er arbeidskraft, materialer og energi [4]. De globale matprisene har mer eller mindre økt konstant siden 1990. En av vår tids store paradokser er global fedme og hungersnød. Hvordan er det mulig at én av ti mennesker (828 millioner) sulter når det produseres mer mat enn noen gang før? Det finnes anslagsvis 300 000 spiselige plantearter på verdensbasis, men likevel står 20 arter for 90 % av all mat som konsumeres [5]. Kombinert med de mange helsemessige og økosystemiske konsekvensene av kapitalistisk matproduksjon, er det åpenbart at det må skje en dramatisk og radikal endring i hva vi spiser og måten vi spiser det på, særlig i det globale nord som har et uforholdsmessig stort ansvar for skadene på klima. Etter hvert som krisen har utviklet seg, har det skjedd en dreining vekk fra å øke bevisstheten om problemene, til et pragmatisk fokus på hva som kan gjøres og hvordan. Det blir også stadig tydeligere at endringstakten i den enkeltes atferd rett og slett er for lav til at vi kan overholde de absolutte tidsfristene vi som art står overfor, og at det bare er kollektive og systemiske endringer og politikk som vil ha avgjørende virkning.
Matlaging er kanskje den aller første kunstformen, det første kulturproduktet. Mat snakker til oss på måter som kan aktivere alle sansene våre samtidig, omprogrammere oss ubevisst, og åpne oss synaptisk.
«behovet for mat er biologisk kodet ... men behovet for å spise den ved hjelp av tallerken, kniv, gaffel og skje, sittende på en stol, ved et bord, osv. osv. er ikke mer medfødt enn de syntaktiske formene i språket vi lærer å snakke. I forhold til menneskekroppens morfologi er disse like rent og ytterst konvensjonelle som reglene i sjakk.» [6] (Vår oversettelse)
Kunsten tilbyr et rom der man kan eksperimentere med og utvikle alternative infrastrukturer for å leve. I kunstfeltet finnes det et bredt spekter av verk som tar for seg, representerer eller leker med mat, men bare et fåtall av verkene utfordrer konvensjonene som omgir dem. Utover middagsevenementer og workshops, er mat et felt hvor kunst kan gå i ett med hverdagslivet. Til tross for sitt potensiale for forvandling, kan mat og kunst også være de mest ideologisk og klassemessig kodede aspektene ved kulturen, og skape noen av de mest moraliserende rommene for myk makt. For å motvirke dette er det behov for å tenke ut nye måter å spise og leve på.
Jeg har sett på historien til felleskjøkken og kollektivistiske tilnærminger til mat og livsstil i Skandinavia og andre steder. Matlaging har i store deler av historien vært en sosial aktivitet utført i fellesskap. Det er først i senmoderniteten at det å spise eller lage mat alene blir et sedvanlig paradigme. Det er også relativt kort tid siden det ble utbredt å bruke bestikk som spiseredskap. Dronning Elizabeth I var for eksempel kjent for å eie to gafler, men brukte dem sjelden. I dag tyder matleveringstjenester, flytende måltidserstatninger og matkasseabonnement på ytterligere strukturelle endringer i det urbane samfunn. Snarere enn et livsstilsvalg, kan man hevde at denne utviklingen antyder at folk jobber mer og har mindre tid til mat, en utvikling som er symptomatisk på dagens arbeidsforhold.
Jeg er interessert i hvordan et sett oppskrifter kan fungere som en algoritme, en samling instruksjoner som skal følges strukturert, med et gjentakende mønster og en kumulativ effekt. Timothy Morton har beskrevet global oppvarming som et «hyperobject», et objekt «massively distributed in time and space relative to humans». Kan verk som instruerer en repeterende praksis utført over tid bidra til å produsere estetiske erfaringer og tenkemåter som kan måle seg med slike objekter? Å følge dette over tid har fysisk påvirkning både på subjektet som deltar i verket, og det materielle forholdet til omgivelsene det utføres i. Det legger en demper på det spektakulære og umiddelbare som har i økende grad blitt assosiert med visuell kunst, og ber oss i stedet om å reflektere over tid, oppfordrer oss til forandring, og å bli forandret.
[1] https://www.visitsvalbard.com/dbimgs/%C3%85rsstatistikk2023.pdf
[2] Travel & Tourism economic impact 2022, WTTC, August 2022
[4] Moore, Jason W. The Rise of Cheap Nature (2016) Sociology Faculty Scholarship. https://orb.binghamton.edu/sociology_fac/2
[5] Lewis J., Dimbleby H. Ravenous : How to Get Ourselves and Our Planet into Shape (2023) Profile Books Ltd.
[6] Ilyenkov, E. V. The Ideal in Human Activity (2009) Marxists Internet Archive Publications