Less, less, less, less, less: on listening to shells
By Holly Corfield Carr, poet and writer based in Bristol and Cambridge, UK
Translated by: Einar Blomgren
A shell. A shall.
A sing. A sign.
A cut. A bind.
Where the light pools on my desk, a shell—or what remains of a shell—wobbles as I write, wobbling the light. All but the last of its layers have disappeared. The sea would have begun tearing off the brown paper of the periostracum, the shell’s outer coating, almost as soon as the mollusc died but, in the mantle underneath, each ring of calcium carbonate would have taken a year to make. How long it takes for anything to be entirely unmade is a time I can’t tell and I can’t tell which particular mollusc this shell belonged to because only the inner coating, this thinnest skin of pearl, splashes onto my desk.
And that’s only the half of it. This shell was originally one of two enclosing the soft body of a bivalve. I imagine its mirror image might be still rolling around in the waves. Perhaps it has already been broken up and the sand of seven years bad luck is scattering over a different shore to the one I walked on. It is stupid to imagine bad luck washing up elsewhere.
( )
A sentence keeps getting stuck in the same place. As I tap delete again, I find myself rekindling a false friendship between the words ‘shell’ and ‘shall’. This shell, I write. This shall, I think. One implies an empty thing, the other a promise. It is possible these things are the same thing. When the writing is hard, I play the old swindler’s trick with myself, shuffling shells and shalls around on the table top—watch closely!—until I don’t know which is which. As if it is possible not to lose, I lift up the shell to see what it contains.
( )
The philosopher Gaston Bachelard holds up a shell as a way to think about words. ‘Words are clamor-filled shells’, he shouts [1]. ‘There’s many a story in the miniature of a single word!’ OK, Gaston! Let’s try it! I begin prising open the word ‘shell’ and brace.
The word ‘shell’ arrives out of the Old Norse skel which, in turn, is rooted in older words for cutting, splitting, halving.
The word ‘bivalve’ comes from the Latin for twofold.
Hold on. I am not sure this is a story.
If ‘bivalve’ means to multiply by two and ‘shell’ is to divide by two then I might scribble the quick arithmetic of ‘bivalve shell’ as:
In words, that is to say times two over two. If I were a mathematician I might write it as:
You can place whatever you like in the parentheses. Nothing will happen. An important number or a live dove. An entire ocean. It will be cut in half having already been put back together. Don’t worry.
In other words, to say ‘bivalve shell’ is to say nothing at all.
( )
In James Joyce’s Ulysses, a shell is cupped to an ear: ‘The sea they think they hear. Singing’ [2]. Leopold Bloom isn’t convinced. ‘A roar. The blood it is’, he nods and my ears begin to burn. Like the roaring, bloody idiot I am, here I sit at my desk every day, lifting this little glittering telephone to my ear and humming along to the hold music while I wait for the writing to pick up. Hello? Am I talking to myself?
Nothing.
Yet the idea that a shell sings of the sea it came from and the idea that the warm conch of the ear is only listening to itself are the same idea. The idea is that a shell isn’t a shell. A shell is a portal to the sea. A shell is a mirror of me.
In short, a shell signs a loop. (A shell is (a sea is (me writing (‘A shell is a sea is me writing’.))))
In truth, an empty shell sings of everything.
The tune I can’t quite follow but I recognise the song’s ecstatic counterpoint, somehow both outside and inside, dead and alive, mineral and animal, a body of water and a body listening to a body of water, a full stop and an empty promise.
I am still trying to hum along but it is a song which is almost impossible to sing and, without a shell, completely.
( )
I am beginning to suspect that the opposite is also true, that to write the loop of the 0 sign is to write ‘bivalve shell’. This is a 0 drawn not as a continuous circle but written with one mantle
( open only to the other ) and, between the two, a full and fully-closed clamor-filled world.
( )
I am reminded that the same word describes the centre of a shell and the centre of the eardrum. The word is umbo, meaning the centre of a shield. I feel unexpectedly defensive. Have I been listening in or listening out? Who’s there?
( )
If I were a campanologist, I might know how to listen to a shell. When a bell rings, a series of harmonic tones sound, not one of which is the note we think we hear. The note we think we hear—let’s say A—is described as the bell’s strike tone but the strike tone is something the ear makes for itself out of the thick air, finding a hole between the other notes and wishing to close it. The imaginary sound of this hole is determined primarily by the pitch of the bell’s lowest note which rings out a full octave or two below the sound we think we hear. This lowest note too is mostly missing, almost inaudible in its depth and strength but this note, which a campanologist calls the ‘hum’—let’s say aaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaagh!—rings out under everything.
I stop humming and lower the shell. It floats very quietly on the work surface like a hole in the sea.
( )
If I were a sclerochronologist, I might count the shell’s rings. Under my microscope, I would record each band of growth in the shell—one summer, one winter, one summer, one winter, no summer—to determine how many years the animal thrived before it died. Sitting forward in my chair, I would take measurements of carbon and oxygen isotopes to determine the timing and temperature of each of those seasons.
From the Greek isos for ‘same’, and topos for ‘place’, the isotopic nature of a molecule refers to the organisation of the periodic table which groups elements together, positioning oxygen-sixteen, most of which is replenished by the ocean’s phytoplankton, and the heavier oxygen-eighteen, more commonly produced by stars, in the same place. An O is an O is an O is an O, to miss most of what Gertrude Stein said [3]. I let the word isotope drift until ‘same place’ begins to mean something closer to what an artist might mean when they say site specific. Or what a poet might mean when they say I. These slack anchors between the seas and the stars.
If I imagine myself back at the sclerochronologist’s lab bench, my task would be to study how the shell’s isotopic profile records those warmer or cooler or richer or emptier places of past oceans. The ocean both is and is never the same place but from this shell I might model how it has changed and continues to change. This shell. This shall. Without moving, I would return the shell to the drawer and dream of future oceans.
( )
In 1868, a 374-year-old ocean quahog, Arctica islandica, an otherwise immortal bivalve, was taken from the sea floor. The specimen was found over a century later in the collections of the German zoologist Karl Möbius, better known for coining the term ‘biocenose’, meaning life in common, to describe ecological communities living in mutual dependence. Analysis of the shell’s isotopic profile not only pointed towards the particular waters of the north-east coast of Iceland, the shell’s thinnest, dullest rings pointed to the particular year of 1815 when the volcanic eruption of Mount Tambora on the Indonesian island of Sumbawa precipitated the extreme global weather events, lower temperatures and food shortages of the Year Without a Summer [4].
In the same place of that strange year, George Gordon Byron was writing his poem ‘Darkness’, describing his nightmare of a ‘[s]easonless, herbless, treeless, manless, lifeless’ earth while, burrowed in the mud under the Norwegian Sea, a hungry ocean quahog, already over three hundred years old, was writing the same lines into hard tissues of its body: less less less less less.
If I were a sclerochronologist, my work triangulating between words for hard times—‘skleros’ for hard and ‘chronos’ for time and ‘logos’ for words—I might know how to read such a poem.
( )
This sentence has been deleted.
In its place, I write
bivalve shell
which is to say everything I need to about how hope and hopelessness and -lessness are each hinged with each other.
I leave my desk to go swimming. I swim front crawl close to the shore, lowering one ear, then the other, into the water to listen to how molluscs sing the hard sea of crisis.
( )
While, in an ecological context, ‘ecosystem’ might be a more familiar term, palaeontologists still use Möbius’ ‘biocoenose’ to distinguish entangled life from its opposite: ‘thanatocenose’ or death in common. At the edge of the ocean, the empty shells pile up. In life, they might never have been in the same place but they are here now and so we say they belong to each other in death. More generally, we tend not to say ‘thanatocenose’. I might say ‘sand’. You might say ‘beach’. When we want to speak of nothing, it is here we like to lie down on our white hot grief and look out at the ocean.
( )
Gaston Bachelard, The Poetics of Space, trans. by Maria Jolas (Penguin Books, 2014), p. 179.
James Joyce, Ulysses (Penguin Books, 1992), p. 363.
Gertrude Stein said ‘A rose is a rose is a rose is a rose. And then later made that into a ring I made poetry and what did I do I caressed completely caressed and addressed a noun.’ in ‘Poetry and Grammar’, Lectures in America (Beacon Press, 1985), p. 23.
Bernd R. Schöne, Jens Fiebig, Miriam Pfeiffer, Renald Gleβ, Jonathan Hickson, Andrew L.A. Johnson, Wolfgang Dreyer, Wolfgang Oschmann, ‘Climate records from a bivalved Methuselah (Arctica islandica, Mollusca; Iceland), Palaeogeography, Palaeoclimatology, Palaeoecology, 228.1–2 (2005) 130–148 (p. 145).
Der lyset samler seg i en dam på skrivebordet mitt, ligger et skjell – eller det som er igjen av et skjell – og vipper mens jeg skriver, vipper lyset. Alle lagene, unntatt det siste, er forsvunnet. Nesten med én gang bløtdyret døde, har nok sjøen begynt å rive av gråpapiret, periostracum, skjellets ytre lag, men i kappen under er hver ring av kalsiumkarbonat blitt til i løpet av et år. Hvor lang tid som må gå før noe blir fullstendig borte, er noe jeg ikke vet, og jeg vet ikke nøyaktig hva slags bløtdyr dette skjellet var, for bare den indre hinnen, perlens tynneste hud, vagger oppe på skrivebordet mitt.
Og det er bare halvparten. Dette skjellet var opprinnelig ett av to som innkapslet den bløte kroppen til en toskallet musling. Jeg forestiller meg at speilbildet av det kanskje fremdeles ruller omkring i bølgene. Kanskje det allerede er brutt ned, og sand med syv års ulykke spres over til en annen strand enn stranden jeg gikk på. Det er dumt å forestille seg at ulykke kan skylles i land et annet sted.
( )
Hele tiden går en setning i stå på samme sted. Når jeg taster delete igjen, griper jeg meg i å gjenoppvekke et falskt vennskap mellom ordene «shell» og «shall». Dette shell, skriver jeg. Dette shall, tenker jeg. Det ene innebærer noe tomt, det andre et løfte. Det er mulig at det er samme ting. Når skrivingen er vanskelig, utfører jeg det gamle svindlertrikset med meg selv, og flytter rundt på shell og shall på bordplaten – følg godt med! – helt til jeg ikke vet hva som er hva. Som om det er mulig å ikke tape, løfter jeg opp skjellet for å se hva det inneholder.
( )
Filosofen Gaston Bachelard peker på et skjell som en måte å tenke om ord på. «Ord er skjell fylt av larm», roper han [1]. «Det finnes mang en historie i en enkelt ordminiatyr!». OK, Gaston! La oss prøve det! Jeg begynner å lirke opp ordet shell og stålsetter meg.
Ordet «skjell» kommer fra det norrøne skel, som i sin tur har sine røtter i eldre ord for å skjære, splitte, dele.
Ordet bivalve kommer fra latin, to ganger og klappdør.
Men vent nå. Jeg er ikke sikker på at dette er en historie.
Hvis bivalve simpelthen betyr å doble, og «skjell» er å dele på to, da kan jeg kanskje skrive regnestykket for «toskallet skjell» slik:
Uttrykt i ord blir det to ganger over to. Hvis jeg var matematiker, kunne jeg skrive det som:
I parentesen kan man sette hva man vil. Ingenting vil skje. Et viktig tall eller en levende due. Et helt osean. Det vil blå delt i to halvparter som allerede er satt sammen igjen. Alt i orden.
Med andre ord: Det å si «toskallet skjell» er å si ingenting i det hele tatt.
( )
I James Joyces Ulysses blir et skjell lagt inntil et øre: «De tror de hører havet. Synger.»[2] Leopold Bloom er ikke overbevist. «Et brus. Blodet er det», nikker han, og mine ører begynner å svi. Som bruset, sitter jeg her ved skrivebordet mitt hver dag, fordømt idiot som jeg er, og løfter den lille glinsende telefonen til øret og nynner med til ventemusikken mens jeg venter på at skrivingen skal ta telefonen. Hallo? Snakker jeg med meg selv?
Ingenting.
Men tanken om at et skjell synger om sjøen det kom fra, og tanken om at det ytre ørets varme musling bare lytter til seg selv, er samme tanke. Tanken er at et skjell ikke er et skjell. Et skjell er en portal til sjøen. Et skjell er et speilbilde av meg.
Kort sagt, et skjell tegner en runding. (Et skjell er (en sjø er (meg som skriver («Et skjell er en sjø er meg som skriver».))))
Sannelig: Et tomt skjell synger om alt.
Melodien klarer jeg ikke helt å følge, men jeg kjenner igjen sangens ekstatiske kontrapunkt, liksom både utenfor og innenfor, dødt og levende, mineralsk og animalsk, vannmasse og kroppsmasse som lytter til vannmasse, et punktum og et tomt løfte.
Jeg forsøker fremdeles å nynne med, men det er en sang som er nesten umulig å synge, og uten et skjell: fullstendig umulig.
( )
Jeg begynner å få en mistanke om at det motsatte også stemmer, at å skrive rundingen i 0-tegnet er å skrive «toskallet skjell». Denne 0 er ikke tegnet som en kontinuerlig sirkel, men skrevet med en kappe
( åpen kun mot den andre ) og, mellom de to, en full og full-lukket larmfylt verden.
( )
Jeg blir minnet på at samme ord beskriver midtpunktet i et skjell og midtpunktet i trommehinnen. Order er umbo, som betyr midtpunktet i et skjold. Jeg føler meg uventet defensiv. Har lyttet til eller lyttet etter? Hvem er der?
( )
Hvis jeg var klokkenist, ville jeg kanskje vite hvordan man lytter til et skjell. Når en klokke ringer, lyder en rekke harmoniske toner, og ikke en av disse er den tonen vi tror vi hører. Tonen vi tror vi hører – la oss si en A – beskrives som klokkens slagtone, men slagtonen er noe som øret lager selv, ut av tykke luften, det finner et hull mellom de andre tonene og ønsker å tette det. Den innbilte lyden i dette hullet bestemmes hovedsakelig av tonehøyden til klokkens laveste tone, som klinger en hel oktav eller to under lyden vi tror vi hører. Også denne laveste tonen mangler nesten, nesten uhørbar i sin dybde og styrke, men denne tonen, som en klokkenist kaller «the hum» – la oss si aaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaagh! – klinger ut under alt.
Jeg slutter å nynne og senker skjellet. Det flyter veldig stille på arbeidsflaten som et hull i sjøen.
( )
Hvis jeg var sklerokronolog, kunne jeg telle skjellets ringer. Under mikroskopet ville jeg registrere hvert vekstring i skjellet – en sommer, en vinter, en sommer, en vinter, ingen sommer – for å bestemme hvor mange år dyret hadde levd før det døde. Jeg ville bøye meg frem på stolen og foreta målinger av karbon- og oksygenisotoper for å datere og temperaturbestemme hver av disse årstidene.
Ut fra gresk isos, «samme», og topos, «sted», viser et molekyls isotopiske natur til organiseringen av den periodiske tabell, som grupperer grunnstoffene, og plasserer oksgyen-seksten, der mesteparten fylles opp av havets fytoplankton, og det tyngre oksygen-atten, som det er vanligere at stjernene produserer, på samme sted. En O er en O er en O er en O, for å overse det meste av det Gertrude Stein sa [3]. Jeg lar ordet isotop drive helt til «samme sted» begynner å bety noe nærmere det en kunstner kan mene med stedsspesifikk. Eller det en lyriker kan mene med jeg. Disse slakke ankrene mellom havene og stjernene.
Hvis jeg forestiller meg selv tilbake ved sklerokronologens laboratoriebenk, ville min oppgave være å studere hvordan skjellets isotopiske profil registrerer de varmere eller kjøligere eller rikere eller tommere stedene i fortidige hav. Havet både er og er aldri det samme stedet, men ut fra dette skjellet kan jeg modellere hvordan det har endret seg og stadig endrer seg. Dette shell. Dette shall. Uten å flytte på meg ville jeg legge skjellet tilbake i skuffen og drømme om fremtidige hav.
( )
I 1868 ble et 374 år gammelt kuskjell, Arctica islandica, et ellers udødelig toskallet skjell, tatt fra havbunnen. Eksemplaret ble funnet mer enn hundre år senere i samlingene til den tyske zoologen Karl Möbius, bedre kjent for å ha skapt ordet «biocoenose», som betyr felles liv, som en beskrivelse av økologiske fellesskap som lever i gjensidig avhengighet. Analyse av skjellets isotopiske profil ikke bare pekte mot de spesielle farvannene på Islands nordøstkyst, men skjellets tynneste, vageste ringer pekte til det bestemte året 1815, da vulkanen Tambora på den indonesiske øya Sumbawa hadde utbrudd og forårsaket de ekstreme globale værforholdene, lavere temperaturer og matmangel i «Året uten sommer» [4].
På samme sted i det underlige året skrev George Gordon Byron sitt dikt «Mørke», der han beskrev sitt mareritt med en «årstidsløs, planteløs, treløs, menneskeløs, livløs» jord, mens nede i mudderet på bunnen av Norskehavet skrev et sultent kuskjell, allerede mer enn tre hundre år gammelt, de samme linjene inn i kroppens harde vev: mindre mindre mindre mindre mindre.
Hvis jeg var sklerokronolog, og mitt arbeid foregikk i trekanten mellom ord for harde tider – «skleros» for hard og «chronos» for tid og «logos» for ord – ville jeg kanskje vite hvordan jeg kunne lese et slikt dikt.
( )
Denne setningen er strøket.
I dens sted skriver jeg
toskallet skjell
som vil si alt jeg trenger å vite om hvordan både håp og håpløshet og løshet er hektet i hverandre.
Jeg forlater skrivebordet for å gå og svømme. Jeg svømmer frontcrawl nær stranden, og senker først det ene øret, så det andre, ned i vannet for å lytte til hvordan bløtdyr synger om det harde havets krise.
( )
I en økologisk kontekst er «økosystem» kanskje et bedre kjent ord, men paleontologene bruker fortsatt Möbius’ «biocoenose» for å skille sammenvevd liv fra det motsatte: «thanatocoenose», eller felles død. På kanten av havet hoper de tomme skjellene seg opp. Mens de levde var de kanskje aldri på samme sted, men de er her nå, og dermed sier vi at de hører sammen i døden. I alminnelighet sier vi neppe «thanatocenose». Jeg sier kanskje «sand». Du sier kanskje «strand.» Når vi ønsker å snakke om ingenting, er det her vi liker å legge oss på vår vite varme sorg og se ut over havet.
( )
Gaston Bachelard, The Poetics of Space, engelsk oversettelse ved Maria Jolas (Penguin Books, 2014), s. 179.
James Joyce, Ulysses, Cappelen Forlag, 1993), s. 252, norsk oversettelse ved Olav Angell.
Gertrude Stein sa: «A rose is a rose is a rose is a rose. And then later made that into a ring I made poetry and what did I do I caressed completely caressed and addressed a noun.» I «Poetry and Grammar», Lectures in America (Beacon Press, 1985), s. 23.
Bernd R. Schöne, Jens Fiebig, Miriam Pfeiffer, Renald Gleβ, Jonathan Hickson, Andrew L.A. Johnson, Wolfgang Dreyer, Wolfgang Oschmann, ‘Climate records from a bivalved Methuselah (Arctica islandica, Mollusca; Iceland), Palaeogeography, Palaeoclimatology, Palaeoecology, 228.1–2 (2005) 130–148 (s. 145).
