“I want to be somewhere I can feel at home.” - Valeriya Burlachenko Mikhalskaya

Written by Elida Høeg

Longyearbyen, Svalbard Photo by: Ángel Valiente

Just before the pandemic shut down one place after another, Valeriya Burlachenko Mikhalskaya took the last scheduled flight from Moscow to Svalbard. She was going to work as a guide for tourists in the Russian mining town of Barentsburg. Valeriya had been hired by the state-owned company Trust Arktikugol to help develop its tourism operations. However, when COVID-19 spread and international travel halted, most tourists were unable to come. Valeriya then got to spend more time in Pyramiden.

“Pyramiden was the reason I came to Svalbard. I had heard from friends that it was a mysterious, ghostly town that was almost abandoned. It piqued my curiosity”, she says.

Valeriya grew up in Kherson, Ukraine, and studied film history in Kyiv. She had long been fascinated by the history of the Ukrainian city of Pripyat, home to 50,000 people before the Chernobyl reactor exploded in 1986. Like Pripyat, Pyramiden was also abandoned almost overnight. The mining town, once a Soviet showcase in the Arctic, was evacuated abruptly in 1998. People thought they might return soon, leaving behind clothes in closets, books in the library—and films in the cinema.

“I was overwhelmed by how remote this settlement actually was. I wanted to find out what it was like to live there”, she says.

The original plan was to stay for just six months, working as a guide and conducting research, but her stay was repeatedly extended. Valeriya unlocked the old mining office and combed through archive documents about everyday life in the settlement, Pyramiden's unique status in the archipelago, and a few on espionage during the Soviet era. When tourists started returning, she worked as a guide in both Pyramiden and Barentsburg, living in both places and enduring the long polar night. She also began preparing a film festival in Pyramiden, planned for the summer of 2021. Valeriya considered spending more time in Longyearbyen, but Trust Arktikugol discouraged its employees from staying there. The company also didn’t provide snowmobiles, unlike many in the Norwegian settlement who use them for mobility.

Valeriya was going to visit Longyearbyen, for a meeting in Trust Arktikugol’s office. She wanted to go to the Svalbard Museum too. But an event on the Russian mainland, 2,655 kilometers away, disrupted her plans.

In January 2021, Russian opposition politician Alexei Navalny returned from Germany to Russia, where he was imprisoned. Demonstrations in support of him were held in Russian cities. Many employees in Barentsburg’s tourism department, including Valeriya’s colleagues, supported Navalny and wanted to stage a small protest. Valeriya's boss asked her to come and take photos. She didn’t know what it was about until she saw the signs.

“Technically, I didn’t participate in the protest—I just took the photo. I don’t have a Russian passport, but I consider myself Russian. I wanted to support my friends as they expressed themselves”, she says.

Valeriya grew up with Russian-speaking parents in Kherson, not far from Crimea, which Russia annexed in 2014. She attended a Russian-speaking school and watched Russian TV channels, only learning Ukrainian when she began her studies in Kyiv. Although she isn’t a Russian citizen, Navalny’s situation resonated with her. The photo of the protest was posted on Facebook, and Trust Arktikugol’s management in Moscow quickly learned of the small rebellion in Barentsburg. The head of the tourism department, who had organised the protest, was given an ultimatum: stay silent or resign. He chose to resign. Others left with him—some to the mainland, others to Longyearbyen.

Valeriya didn’t know what to do. She initially planned to stay until the summer of 2021, host the film festival, and then move to Longyearbyen. Rumours spread in Barentsburg about her role in the protest. People wondered what she thought. The management questioned her too, and she didn’t hide her opinions. During a visit to see friends in Longyearbyen, some former colleagues from Trust Arktikugol took a photo of her and sent it to the company’s leadership.

“It reminded me of everything I had read in Pyramiden’s archives about the Cold War, espionage, and mistrust. Everyone was whispering around me. That’s when I decided to leave”, she says.

In July 2021, Valeriya moved to Longyearbyen. It took time to settle in. She had adopted a dog in Barentsburg and needed a place where they could live together, as well as a job. Money ran out quickly, as life in Longyearbyen was much more expensive than in the Russian settlement. Eventually, things fell into place. She found jobs at a hotel and the cinema and a home for herself and her dog. Valeriya made it through the polar night and began saving up for a snowmobile. Then, in February 2022, Russia invaded Ukraine.

“I used to joke with my mom that I should return to Ukraine before missiles started flying over the country. But I never thought it would actually happen”, she says.

In Longyearbyen, Russians and Ukrainians sat together in shock during the invasion's early days. Valeriya didn’t sleep for 40 hours, calling her parents and friends in Ukraine and Russia. She was told she didn’t need to come to work at the cinema, but she went anyway. There were torchlight processions in Longyearbyen, people collected winter clothes and supplies to send to Ukraine, and funds were raised to evacuate relatives from war-torn areas. It felt surreal.

Eventually, life returned to a semblance of normalcy, but Valeriya felt she had to go home. She wanted to see her mother and rescue her dog. Talking to her parents about the war was difficult, even though they were in the middle of it.

“Unfortunately, my parents are a bit brainwashed by Russian propaganda”, she says.

Her parents, who had never travelled after the collapse of the Soviet Union, viewed the former Soviet states as part of a shared cultural region. They had their own perspective on the war—not as supporters but believing Ukraine was partly to blame and that the U.S. wanted to destroy Russia. When Valeriya argued otherwise, they accused her of being brainwashed in Kyiv.

In December 2022, her parents’ house was hit by a rocket. The windows were blown out, and her father was injured. Kherson had just been liberated from Russian forces but was still far from safe. Valeriya quit her job and travelled to Ukraine. She went to visit her parents and take her of her dog that was living with them.

“It felt like walking through a movie. Air raid alarms, armed soldiers, tanks, remnants of rockets. Everyone was constantly nervous about attacks”, she says.

Before returning to Svalbard, Valeriya had to arrange paperwork for her dog, including a passport and vaccinations. It was expensive and time-consuming, but she managed it. Back in the Arctic in summer 2023, Valeriya found work with a construction company, painting houses while listening to podcasts. It was just her and the walls—no lost tourists or complaints about not seeing polar bears. She envisioned staying in Longyearbyen for a long time. However, finding permanent housing proved impossible. After three months in one apartment, she was told dogs were no longer allowed. Valeriya struggled to find a new place, staying with friends for months until she gave up.

Though she secured a full-time contract with Hurtigruten as a guide, she couldn’t stay without housing. She believed it reflected the broader political goal of increasing the Norwegian population in Longyearbyen and reducing the number of foreigners.

“I know it’s hard to find housing with dogs, but I saw Norwegians with dogs getting leases. Why not me?” she asks.

Valeriya felt the atmosphere in the town had changed—from an open refuge to a place where she felt unwelcome. After foreigners lost voting rights, she believed the local government was uninterested in her struggles.

“Norwegian companies control almost all the housing, and it was impossible for me to find a place. After searching endlessly, I had to give up. Where could I go? There’s war in Ukraine, and in Russia, I could be arrested”, she says.

In summer 2024, Valeriya left for Tromsø with her two dogs, eventually moving to Lofoten, where she has applied for a work permit. At 25 years old, she doesn’t know where she’ll end up.

“Who knows? Maybe I’ll return to Longyearbyen someday”, she says.

“But I don’t like the idea of never being able to become a proper resident, even though I have a job, pay taxes, and try to learn Norwegian.”

“I want to be somewhere I can feel at home.”

Rett før pandemien stengte ned det ene stedet etter det andre, tok Valeriya Burlachenko Mikhalskaya det siste charterflyet fra Moskva til Svalbard. Hun skulle jobbe som guide for turister i den russiske gruvebyen Barentsburg. Valeriya var blitt ansatt av det statseide selskapet Trust Arktikugol, og skulle være med å utvikle turismevirksomheten. Men, da koronaviruset spredte seg og stanset internasjonalt reiseliv, ble de fleste turistene forhindret fra å komme. Valeriya fikk mer tid til å utforske den russiske bosetningen Pyramiden.

– Pyramiden var grunnen til at jeg dro til Svalbard. Jeg hadde hørt fra venner at det var en mystisk, spøkelsesaktig by, som nesten var forlatt. Det vekket nysgjerrigheten min, sier hun.

Valeriya vokste opp i Kherson, Ukraina, og studerte filmhistorie i Kyiv. Hun hadde lenge vært fascinert av historien til den ukrainske byen Pripyat, byen der det bodde femti tusen mennesker før atomreaktoren ved Tsjernobyl eksploderte i 1986. Pyramiden ble også forlatt nærmest over natten. Gruvebyen, som tidligere hadde vært et sovjetisk utstillingsvindu i Arktis, ble brått evakuert i 1998. Folk trodde kanskje de skulle komme tilbake snart, for de lot det meste være igjen: klær i skapene, bøker i biblioteket – og filmer i kinosalen.  

– Jeg ble helt overveldet av hvor tilbaketrukket denne bosetningen faktisk var. Jeg ville finne ut hvordan det var å leve der, sier hun.

Planen var egentlig bare å være der i seks måneder, for å jobbe som guide og gjøre research, men oppholdet ble utvidet igjen og igjen. Valeriya låste seg inn i det gamle gruvekontoret, og leste gjennom dokumenter i arkivene. Om hverdagsliv i bosetningen, Pyramidens spesielle status på øygruppen og spionasje under sovjettiden. Hun ryddet i biblioteket og digitaliserte gamle sovjetiske filmer. Når det etter hvert kom turister igjen, jobbet hun som guide, både i Pyramiden og Barentsburg. Hun bodde begge steder, greide seg gjennom mørketiden. Begynte å forberede en filmfestival i Pyramiden, som skulle gå av stabelen sommeren 2021. Valeryia tenkte også på å besøke Longyearbyen over lengre tid, men Trust Arktikugol hadde en regel om at de ansatte helst ikke skulle oppholde seg der. De hadde heller ikke egne snøscootere, slik mange i den norske bosetningen har, for å kunne bevege seg fritt rundt.

Valeriya ville dra til Longyearbyen, og besøke Svalbard Museum. Hun tenkte hun ville komme seg dit på sikt. Men, en hendelse som fant sted på det russiske fastlandet, 2655 kilometer unna Svalbard, kludret til planene hennes.

I januar 2021 dro den russiske opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj fra Tyskland til Russland, der han ble fengslet. Det ble holdt demonstrasjoner til støtte for ham i russiske byer. I bosetningen Barentsburg støttet også mange som arbeidet i gruveselskapets turistavdeling Navalnyj. De ville holde sin egen lille protest. Sjefen til Valeriya spurte om hun kunne komme ut og ta bilde av dem. Hun visste ikke hva det dreide seg om før hun fikk se plakatene.

– Teknisk sett deltok jeg ikke i protesten, jeg tok bare bildet. Jeg har ikke russisk pass, men jeg ser på meg selv som russisk. Og jeg ville støtte vennene mine når de uttrykte seg, sier hun.

Den ukrainske byen Kherson, der Valeriya er fra, er ikke så altfor langt unna Krym, som ble okkupert av Russland i 2014. Hun selv er vokst opp med russisktalende foreldre, som har sett på Ukraina som en del av Russland. Selv gikk på russisktalende skole, og vokste opp med russiske kanaler på TV. Ukrainsk lærte hun først da hun begynte å studere i Kyiv. Navalnyj angikk også henne, selv om hun ikke er russisk statsborger.

Bildet fra protesten ble publisert på Facebook. Straks fikk gruveselskapets ledelse i Moskva beskjed om det lille opprøret i Barentsburg. Lederen for turistavdelingen, som hadde organisert stuntet, ble kontaktet av sjefene sentralt. Han måtte enten holde munn, eller slutte, fikk han beskjed om. Han valgte det siste. Flere sluttet med ham. Noen dro til fastlandet, mange dro til Longyearbyen.Valeriya lurte på hva hun skulle gjøre. Egentlig ville hun bare bli værende ut sommeren 2021, holde filmfestivalen hun hadde jobbet så lenge med, og så flytte til Longyearbyen. Det gikk rykter i bosetningen Barentsburg, om rollen hennes i protesten. Folk lurte på hva hun tenkte. Ledelsen spurte henne også om meningene hennes, og hun skjulte dem ikke. En gang hun besøkte venner i Longyearbyen, tidligere kolleger i Trust Arktikugol, tok noen et bilde av henne og sendte det til ledelsen i selskapet.  

– Jeg tenkte at det lignet på alt jeg hadde lest om i arkivene i Pyramiden. Om den kalde krigen, spionasjen og mistilliten. Alle hvisket rundt meg. Da bestemte jeg meg for å dra, sier hun.

I juli 2021 flyttet Valeriya til Longyearbyen. Det tok tid å finne seg til rette. Hun hadde adoptert en hund i Barentsburg, og trengte et sted de kunne bo begge to, og en jobb. Pengene tok fort slutt, livet i Longyearbyen var dyrere enn i den russiske bosetningen. Men etter hvert gikk det seg til. Hun fikk seg jobb på et hotell, og på kinoen, hun fant et sted å bo for seg og hunden. Valeriya ble værende gjennom mørketiden, begynte å spare til å kjøpe seg en snøscooter. Så, i februar 2022, inntok russiske styrker Ukraina.

– Jeg pleide å spøke med moren min, at jeg burde komme tilbake til Ukraina før rakettene begynte å fly over landet. Men jeg trodde ikke det faktisk ville bli krig, sier Valeriya.

– Jeg vet at Russland har blitt et tyranni. Jeg har aldri bodd der, men jeg har russiske venner, og har besøkt landet. Jeg visste det hadde blitt verre og verre, men jeg trodde ikke det ville gå så langt, sier hun.

I Longyearbyen satt de sammen, russere og ukrainere, de første dagene av invasjonen. Valeriya sov ikke på førti timer. Hun ringte foreldrene sine, venner i Ukraina og Russland. Fikk beskjed om at hun ikke trengte å komme på jobb på kinoen, men dro likevel. Det var fakkeltog i Longyearbyen. Folk samlet inn vinterklær og utstyr som de sendte av gårde. Penger for å evakuere slektninger fra krigsherjede områder. Hun syntes det var uvirkelig. Etter hvert ble det en slags hverdag. Og så følte hun at hun faktisk måtte reise hjem. Hun ville se moren sin, og redde ut hunden sin. Å snakke med foreldrene om krigen, var vanskelig, selv om de befant seg midt i den.

– Foreldrene mine er dessverre litt hjernevasket av russisk propaganda, sier Valeriya.

– De har aldri reist etter at Sovjetunionen kollapset, og ser på de tidligere sovjetlandene som et stort kulturelt område. De har sitt eget syn på krigen. Det er selvfølgelig ikke tilhenger av den, ingen er det. Men de mener Ukraina har sitt ansvar for at den skjer. Og at USA vil ødelegge Russland, det de kaller «mitt elskede Europa» også. Når jeg sier de ikke kan skylde på et offer, et Ukraina som har blitt angrepet, sier de at jeg har blitt hjernevasket i Kyiv. Men når jeg spør moren min om hvilken side hun er på, sier hun bare: «jeg er på min side. Jeg vil at dette skal ta slutt».

Midt under krigen, i desember 2022, reiste Valeriya hele veien til Kherson, som da akkurat var frigjort fra russiske styrker – men langt fra trygt. Hun ville besøke foreldrene sine, og redde hunden sin ut. Huset deres hadde blitt truffet av en rakett. Vinduene var blåst ut og faren ble skadet. Valeriya sa opp jobben sin i Longyearbyen da hun hørte det. Hun reiste til Kherson, og ble værende i Ukraina i flere måneder.  

– Det var som å gå rundt i en film. Flyalarmer, bevæpnede soldater og tanks. Rester etter raketter. Alle var nervøse for angrep hele tiden, sier hun.

Før Valeriya kunne dra tilbake, måtte hun ordne papirene for hunden sin, skaffe den pass og vaksinere den. Det ble dyrt, og tok tid. Til slutt klarte hun det. Og hun kom seg tilbake til det som var blitt hjemmet hennes. Hunden er en Laika, en slags husky. Valeriya hadde gledet seg til å vise hunden Svalbard, og til den kunne gå rolig rundt i Longyearbyen.

Tilbake i Arktis, sommeren 2023, fikk Valeriya seg jobb i et byggefirma. Hun malte hus mens hun hørte på podcast, det var bare henne og veggene. Ingen turister som hadde mistet bagasjen, eller som var snurte fordi de ikke hadde sett isbjørn. Valeriya så for seg å kunne bli lenge i Longyearbyen. Men – å finne et varig sted å bo ble vanskelig. Etter tre måneder i samme leilighet, fikk hun beskjed om at det ikke var lov å ha hunder der lenger. Og Valeriya klarte ikke finne seg et nytt sted å bo. I måned etter måned prøvde hun, bodde hos venner på sofaer, i syv, åtte, ni måneder, men til slutt gikk det ikke lenger. Hun fikk en fast fulltidskontrakt hos Hurtigruten som guide, men så lenge hun ikke hadde et sted å bo, kunne hun ikke bli værende. Valeriya mente det var et uttrykk for det overordnede politiske ønsket om flere nordmenn – og færre utlendinger – i Longyearbyen.

– Jeg vet det kan være vrient å finne seg et sted når man har hunder. Men jeg så norske folk med hunder få leiekontrakter. Hvorfor ikke jeg?

Valeriya syntes stemningen i byen forandret seg. Fra å være det åpne stedet hun hadde søkt tilflukt i, til å bli et der hun følte seg uønsket. Hun syntes det var vanskelig å forstå at det ikke kunne være et eneste krypinn til henne og hundene i hele Longyearbyen. Og etter at utlendinger var fratatt stemmeretten, tenkte hun at de lokale politiske myndighetene ikke var interessert hennes problemer.

  – De norske selskapene kontrollerer nesten alle boligene, og det var umulig for meg å finne et sted. Etter å ha lett og lett måtte jeg bare gi opp. Hvor skulle jeg dra? I Ukraina er det krig, i Russland kan jeg bli arrestert, sier hun.

Valeriya endte med å reise til Tromsø med de to hundene sine sommeren 2024. Deretter dro hun videre til Lofoten, der hun nå bor, og har søkt om arbeidstillatelse. Hun er 25 år gammel, og vet ikke hvor hun vil ende opp til slutt.

– Hvem vet, kanskje jeg kommer tilbake til Longyearbyen en dag, sier hun.

– Men jeg liker ikke tanken på å ikke kunne bli en ordentlig innbygger der, selv om jeg har jobb, betaler skatt og prøver å lære meg norsk, sier hun.

– Jeg vil være et sted jeg kan føle meg hjemme.